Da flytter denne bloggen hit: http://blogg.rbnett.no/brunvoll/ . Bokmerk den nye siden hvis du vil følge mine blogger – kommer til å oppdatere hyppigere nå når jeg også kan blogge i arbeidstida!
Publisert i Uncategorized
Vi jobber med å integrere bloggen min inn også på Rbnetts sider. Det gjør at jeg med god samvittighet kan legge ut noen linjer også i normal arbeidstid…
I bloggseksjonen på Rbnett vil forhåpentligvis flere gode penner delta – blant annet vår ansvarlige redaktør, Ole Bjørner Loe Welde. I tillegg håper vi å få til en liste over lokale bloggere fra Romsdalsdistriktet. Har du tips om slike, sender du den til brunvoll@rbnett.no. Mer om dette etter hvert på Rbnett.
Jeg hører fryktelig mye musikk. Det har jeg alltid gjort. 
Dahl-hjørnet 1979. Med plateposer.
Men innpakkingen til musikken har endret seg en del siden vi tok opp Ti i skuddet på C60-kassetter eller knitret med vinyl på platespillerne.
En kompis fikk lørdagsjobb på City Platebar øverst i Myrabakken i Molde på slutten av 70-tallet. Plategiganten Dahl hadde fått en bra konkurrent, og jeg hadde gjennom kompisen full oversikt over hva som var i vente. Om det skulle komme et Stones-album eller et Pink Floyd-album , så visste vi at datoen var 13. april eller 4. mai. Og så gikk vi og ventet. Jeg husker fortsatt at jeg fikk dobbelt-LP-en «Exile on Main Street» til LP4-pris: 44,50 kroner.
Platekjøpene skjedde mest på lørdager. For da kunne vi ta med plateposen på Dahl-hjørnet og diskutere hverandres innkjøp.
Nå er sjarmen med det borte. Det er en stund siden jeg begynte å kjøpe plater på nettbutikker. Det ble litt lettere å gjøre fritekstsøk på Amazon eller Platekompaniet enn å bla seg gjennom hyllemeter med Nice Price. Utvalget var da også svimlende mye større.
Forrige uke stengte den siste platebutikken i Molde. Om du skal gjøre det på gamlemåten, må du nå kjøpe plater på kiosken, postkontoret eller bensinsjappa. Det frister ikke mye. Derfor kjøper jeg dem på nett. Stort sett kun som nedlastbar mp3 – jeg har kvittet meg med de nostalgiske tankene om at jeg må ha coveret mellom fingrene. Den gleden forsvant allerede da vi gikk fra LP til CD rundt 1990.
Jeg skal ikke nekte for at jeg er en av dem som har benyttet meg av Pirate Bay heller. En lettvint måte å få digitalisert musikk jeg allerede har kjøpt på gammel vinyl, men som det virker litt meningsløst å måtte kjøpe på nytt. Samt en lettvint måte å få hørt gjennom musikk som kanskje kan være interessant. De platene jeg vet at jeg vil ha uansett, de kjøper jeg på iTunes eller mindre og mer uavgengige nettbutikker som har spesialisert seg på musikk jeg vet jeg liker.
Jeg så en undersøkelse offentliggjort i Aftenposten i dag om at de som laster ned gratis musikk fra nettet, kjøper ti ganger så mye musikk som en som aldri laster ned musikk fra nett. Det tror jeg på. Jeg er der.
Husker du denne?
Men jeg sitter ikke lenger og teller ned til plater skal komme.
Skjønt, jeg gjør et unntak for Bob Dylan. Akkurat nå er det 7 dager til sjefens album «Together Through Life» slippes. Jeg kommer sikkert til å kjøpe den på iTunes – mens jeg venter på at Posten skal bringe meg cd-ene jeg har bestilt fra Play.com‘s lager i et eller annet emirat. Det er litt deilig å ha den ventefølelsen igjen!
Merket med 70-tallet, Amazon, Dylan, iTunes, Kassett, Molde, Musikk, Pink Floyd, Pirate Bay, Plater, Stones, Together Through Life
(skrevet i januar 2003)
Alle som har lest Dagens Næringsliv, har også lest en spalte som heter «På nattbordet». Som regel et meget fornøyelig og innsiktsfullt skrevet intervju med en næringslivsperson som forteller om hvilke bøker han har lest i det siste. Det er oftest en mann – næringslivstopper er dessverre det. Intervjuobjektet har nesten alltid både én og to bøker liggende ved sengestolpen, og om han har lest norske klassikere eller poesi den siste tida, får han gjerne stjerne i boka av spaltisten.
Hvis vi skal tro på undersøkelsen MMI utførte for Den Norske Bokhandlerforening denne uka, må det være ganske mange hvite løgner i denne spalten. For halvparten av oss menn har ikke kjøpt en eneste bok i løpet av året som gikk. Jeg hørte undersøkelsen ble bekreftet på radioen av lokale bokhandlere. Aller verst er de unge, voksne menn – de kjøper nesten ikke bøker i det hele tatt.
Jeg kjøpte heller ikke bøker den tida jeg gikk fra studier til yrkesliv.
Sjøl om mine lærere vil hevde det motsatte, hadde det blitt nok lesing for en stund. Men etter hvert kom leselysten tilbake – og nå tror jeg faktisk også jeg skulle klart meg bra gjennom et intervju med han som lager «På nattbordet».
En gang ble jeg også oppringt av Dagens Næringsliv. Jeg hadde nettopp tiltrådt en stilling som kunne være spalten verdig. Mannen i andre enden av telelinja sa at «jeg hører du har fått ny jobb.». Korttidsminnet sveipet raskt innom Jan Kjærstad, Gunnar Staalesen og et par til før stemmen i øret brutalt ødela alle illusjoner: «.og da skal du vel ha et abonnement på Dagens Næringsliv?».
Jeg kommer vel aldri i Dagens Næringslivs litteraturspalte. Jeg fikk heller aldri fortalt i Dagbladets spal
ter hva jeg forbandt med ordet sanselig – eller hvilket livsmotto jeg har. Ei heller hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven. Men dere kan godt få vite hva jeg ville ha svart hvis Dagens Næringsliv ringte i dag. På nattbordet ligger den amerikanske rockedokumentaren «On the Road with Bob Dylan» – skrevet av Rolling Stone-journalisten Larry «Ratso» Sloman. Boka handler om Dylans legendariske Rolling Thunder-turné i 1975, sammen med et kobbel av stjerneartister.
Jeg har aldri sett noen av næringslivstoppene snakke om den boka. Når jeg er ferdig med «Ratso» og Dylan, skal jeg gå løs på grufulle drap og gysende krim i rask rekkefølge: de nyeste bøkene til Jo Nesbø, Gunnar Staalesen og Henning Mankell. Ikke så veldig oppfinnsomt – men herlige forfattere å lese når man vil ha påskekrim hele året.
Uansett hva jeg måtte lese – det imponerer ikke min sønn på fem år. Han synes det er spennende å bli lest for, og jeg har de siste åra hatt min tørn med Albert Åberg, Kaptein Sabeltann og dinosaurbøker. Men da jeg i tilnærmet stille stunder leste meg gjennom hele «Halvbroren», kom det fra femåringen:
«Du har bare pustebøker du, pappa».
«Pustebøker??»
«Ja, jeg hører ikke at du leser. Du bare puster.»
(Tidligere publisert i Romsdals Budstikke)
Publisert i Skraablikk
Merket med Bøker, Dagens Næringsliv, Fra barnemunn, Nattbordet, Nesbø
Twitter kan brukes til så mangt. I Denton, Texas legges ut bilder av alle kjeltringer på Twitter etter hvert som de blir tatt. Det er en student som har laget twitteren basert på all offentlig info om lovbruddene i området.
Denne karen på bildet ble tatt i går for slåssing i går. Han er 30 år.
Nedover lista på politiets twitter for 17. april finner vi ungdom helt ned til 17 år. Folk som har fyllekjørt, sloss, nasket i butikken, gjort innbrudd, råkjørt osv. I det hele tatt det samme som vi ser i helgas politilogg – f.eks på Rbnett. Hos oss er de maskert som romsdaling i 30-åra, moldemann i 20-åra osv.
Men i Denton, Texas stopper de ikke der. På mer offisielle sider for byen, kan du gå inn og sjekke hvem som sitter i byens fengsel til enhver tid. Med bilde, navn, hva de har gjort, hva kausjonen er osv.
Jenta på bildet heter Helen og ble tatt klokka 03.45 i natt for å ha kjørt i 72mph i på sted med 55-grense. Du kan også klikke deg videre for å få oversikten over seksualforbrytere -med bilde, navn, bostedsad
resse, hva de er dømt for, alderen på offeret osv.
Som den nettfreaken jeg er, synes jeg selvsagt det er spennende å se hvordan teknologien brukes, men jeg tror kanskje vi ikke skal ønske oss oss Denton-tilstander her i landet. Hva tror du?
I anledning dagen tar jeg en reprise på et skråblikk jeg skrev i 2003:
Så var det over for denne gang. Den årlige mare med aprilspøker har ridd over landet, og noen av oss har vår fulle hyre med å sortere ut hva som var sant og hva som ikke var sant.
I Romsdals Budstikke dristet vi oss til å spøke med noe så uhyrlig og tabubelagt som eiendomsskatt. Veldig mange lot seg lure og ringte vårt nyopprettede telefonnummer. Fortsatt er det noen der ute som ikke har fått med seg hva som var spøken i Romsdals Budstikke. Aura Avis skriver for eksempel at Romsdals Budstikke hadde aprilspøk om at chartertrafikk kunne gi liv til den gamle flystripa på Gossen. Men det var altså sant.
Vi skal slett ikke være kjepphøye, vi heller. Vi bragte videre nyheten om at Ari Behn skulle åpne Festspillene i Bergen – som altså var spøken i Bergens Tidende.
Aprilspøken oppstod visstnok for 400 år siden. Da man bestemte seg for å la året starte 1.januar, var det noen som mente 1.april var en bedre dag. Disse kranglefantene ble kalt April fools – og ga startskuddet til mange utrolige historier. Siden har barn over hele kloden narret foreldre til å snu seg etter rosa elefanter og å tro at det sitter en edderkopp på skulderen vår.
Vi voksne har lært oss noen mer avanserte lurerier, mens de offisielle spøkene har vært forbeholdt mediene. Den mest klassiske aprilspøken lokalt hadde Romsdals Budstikke i 1965. Det var snakk om en luftputebåt som skulle testes for romsdalsforhold, og den som møtte opp ved Reknesmoloen 1.april kl.18, kunne få se båten sveve over moloen. Det var svart av folk på plass på det tidspunktet «Sveveren» skulle komme, og blant dem som gikk slukkøret hjem, var også noen av avisas egne journalister som ikke hadde fått med seg at den velformulerte artikkelen var for god til å være sann.
Romsdal Folkeblad tok utgangspunkt i at det hadde vært brann i manufakturforretningen Aandahls i Molde. Avisa skrev at det skulle være billigsalg av klær i byens rådhus fram til klokka 11. Tidspunktet ble satt tidlig slik at ikke folk fra bygdene skulle ta byturen bare for å oppdage at de var blitt lurt. Men jungeltelegrafen gikk fort denne dagen, og det endte med at redaktøren gikk med på å betale reiseutgifter for folk som hadde reist fra Bud for å kjøpe billige klær.
I mediene er det hvert år en debatt om vi skal holde fast på tradisjonen med aprilspøker. Noen mener det undergraver seriøsiteten og troverdigheten i mediene – andre legger vekt på at leserne våre forventer at avisa inneholder en spøk denne dagen.
Vi får i alle fall inn mange fantasirike forslag fra leserne om hva vi kan bruke som aprilspøk. Et slikt forslag var også spøken vi brukte i 2000 – med et manipulert bilde av en ekstra Hatleliblokk. Denne spøken er brukt som eksempel i den rykende ferske fagboka «Presseetisk front». Her tar man blant annet for seg problemet med juksebilder i aprilspøker. Gjennom elektronisk bildemanipulering har det blitt lettere å «lage» bilder som understøtter aprilspøken. Det verste bildeeksempelet finner vi fra 1995 da Adresseavisen viste bilde av en bil som tilsynelatende ble delt i to av politiets nye laserpistol.
Hvis en historie er for utrolig til å være sann _ så er den ofte det. I alle fall 1. april.
Ei lita jente jeg hørte om denne uka, spurte mamma om hva en aprilspøk var. Moren fortalte at hun skulle si noe som ikke var sant – og så vente litt før hun sa «aprilsnarr!». Jenta tenkte seg litt om før hun gikk til onkelen som bodde i nabohuset. Hun ringte på døra, og da onkelen åpnet, erklærte hun høytidelig: «Jeg liker ikke is, og jeg liker ikke brus!».
Jeg kjenner ikke avslutningen på historien, men jeg regner med at hun fikk begge deler.
Oppdatering 2009: Yngstemann på 7 år lurte mora skikkelig 31. mars før han gledesstrålende kunne rope «Aprilsnarr!». «Men det er ikke april før i morra!», innvendte mora før en stolt luring parerte: «Men i må no øve!»
I fjor høst var jeg først i Berlin og reiste deretter til Manhattan. Litt omvendt i forhold til Leonard Cohens vakre «First We Take Manhattan» (then we take Berlin). Følte meg likevel litt som en Cohen…
I dag kom meldingen på Cohens nettside at han har tenkt seg til Molde under Moldejazz. Jan Ole i Moldejazz vil ikke bekrefte noe ennå, men jeg håper inderlig at opplysningene stemmer.
Vi er ganske bortskjemte med gode artister i uke 29 i Mold
e. Jeg fryser fortsatt på ryggen av å kunne si at min egen by har hatt besøk av Bob Dylan, Van Morrison, Miles Davis, Eric Clapton, Youssou N’Dour, Paul Simon, Joe Cocker, Gary Moore, Sting, Jeff Healey, BB King, Stevie Wonder. Little Feat, Ray Charles, Lauryn Hill, Erykah Badu, Patti Smith, Mary J. Blige,
Her kan du for øvrig gjette når de forskjellige artistene har vært i Molde…
6. februar 1985 er eneste gangen jeg har hørt Leonard Cohen live. Det skjedde på Sentrum Scene i Oslo, og det jeg husker fra den konserten er:
Den gang var Cohen 50 år. Hvis han nå kommer til Molde i sommer, blir det som 74-åring. Jeg er hellig overbevist at min gamle helt er som god vin. Og jeg gleder meg som en unge til å nyte ham på idylliske Romsdalsmuseet i juli.
Norge har vært på fotballtur til Sør-Afrika, og Drillo har nok en gang vist at han ikke er den beste ambassadøren å sende utenfor grensene. I et intervju med Rbnett mener Kjetil Siem at «Norge kunne vist større glød og engasjement i forhold til den store ære landslaget ble tildelt ved å bli invitert til å spille den offisielle åpningskampen på det første VM-stadionet som er åpnet.»
Kjetil Siem er en fin fyr som nødig vil kritisere hjemlandet, og jeg antar at han er mye mer forbanna enn han gir inntrykk av. Sjøl har jeg fulgt saken i media, og jeg blir beklemt når Drillo har offet og stønnet over at han må dra det middelmådige laget med Vålerenga-reserver og folk jeg knapt har sett trynet på til VM-arrangøren for å åpne et av stadionanleggene sine. Det burde være en ære. Sør-Afrika stiller med prominente gjester og stor pokal – Drillo syter over lang flyreise, dukker opp med laget dagen før kampen og stiller til slutt med 14-15 spillere som er like umotiverte som han sjøl. Til vertskapet klager han på at det er løpebane rundt gressmatta, og når premieutdelingen skjer, er Drillo allerede gått i garderoben.
Jo Nesbø er en klok mann som kan dette med å besøke andre land. Og i sangen «Reisetips» synger han blant annet: «Tenk hva du vil, men gi den innfødte rett». Jeg vet at Drillo ikke er den som hører mest på musikk. Men jeg foreslår at han setter av 3 minutter og 56 sekunder og hører den sangen.
Det kan være mer nyttig enn å pugge høyden på fjellene og dybden på innsjøene.
Jeg er litt småallergisk mot de mange Facebook-gruppene som har som mål å skaffe flest mulig medlemmer på kortest mulig tid. Det kan ha vært derfor jeg hadde litt pigger ute mot Earth Hour også. Min første tanke var at dette var en fiks ide som noen velmenende ungdommer hadde funnet på – for hva skal det vel hjelpe at jeg skrur av noen 40 watts lyspærer en time? Og burde ikke alle lys i offentlige bygg uansett være av på en lørdagskveld? Og mørklagte gater i snøbygene?
Jeg glemte i alle fall hele greia på lørdagskvelden. Det burde jeg ikke ha gjort. Jeg er litt beklemt over min typisk arrogante holdning. For jeg tror faktisk Earth Hour virker. Vanlige folk har ikke så mye de skulle ha sagt når verdens rikeste nasjoner setter seg rundt bordene og diskuterer klimakvoter og gassutslipp. Vanlige folk tenker på så mye når de skal velge sine politikere – miljøpolitikken er bare en av mange ting som opptar folk.
Men denne ene timen i året kan vi faktisk minne politikerne og hverandre om at vi har en jobb å gjøre. Så neste år blir jeg med, jeg også. Det er litt kult når en milliard mennesker roper i kor ved hjelp av lysbryteren.
Velkommen til min blogg!
Her blir det mer innhold etter hvert. Driver fortsatt og orienterer med rundt i mulighetene. Virker lovende!
Øyvind Brunvoll
Publisert i Uncategorized
fole kjøle gale - en brunvollblogg 