Jeg hører fryktelig mye musikk. Det har jeg alltid gjort. 
Dahl-hjørnet 1979. Med plateposer.
Men innpakkingen til musikken har endret seg en del siden vi tok opp Ti i skuddet på C60-kassetter eller knitret med vinyl på platespillerne.
En kompis fikk lørdagsjobb på City Platebar øverst i Myrabakken i Molde på slutten av 70-tallet. Plategiganten Dahl hadde fått en bra konkurrent, og jeg hadde gjennom kompisen full oversikt over hva som var i vente. Om det skulle komme et Stones-album eller et Pink Floyd-album , så visste vi at datoen var 13. april eller 4. mai. Og så gikk vi og ventet. Jeg husker fortsatt at jeg fikk dobbelt-LP-en “Exile on Main Street” til LP4-pris: 44,50 kroner.
Platekjøpene skjedde mest på lørdager. For da kunne vi ta med plateposen på Dahl-hjørnet og diskutere hverandres innkjøp.
Nå er sjarmen med det borte. Det er en stund siden jeg begynte å kjøpe plater på nettbutikker. Det ble litt lettere å gjøre fritekstsøk på Amazon eller Platekompaniet enn å bla seg gjennom hyllemeter med Nice Price. Utvalget var da også svimlende mye større.
Forrige uke stengte den siste platebutikken i Molde. Om du skal gjøre det på gamlemåten, må du nå kjøpe plater på kiosken, postkontoret eller bensinsjappa. Det frister ikke mye. Derfor kjøper jeg dem på nett. Stort sett kun som nedlastbar mp3 – jeg har kvittet meg med de nostalgiske tankene om at jeg må ha coveret mellom fingrene. Den gleden forsvant allerede da vi gikk fra LP til CD rundt 1990.
Jeg skal ikke nekte for at jeg er en av dem som har benyttet meg av Pirate Bay heller. En lettvint måte å få digitalisert musikk jeg allerede har kjøpt på gammel vinyl, men som det virker litt meningsløst å måtte kjøpe på nytt. Samt en lettvint måte å få hørt gjennom musikk som kanskje kan være interessant. De platene jeg vet at jeg vil ha uansett, de kjøper jeg på iTunes eller mindre og mer uavgengige nettbutikker som har spesialisert seg på musikk jeg vet jeg liker.
Jeg så en undersøkelse offentliggjort i Aftenposten i dag om at de som laster ned gratis musikk fra nettet, kjøper ti ganger så mye musikk som en som aldri laster ned musikk fra nett. Det tror jeg på. Jeg er der.
Husker du denne?
Men jeg sitter ikke lenger og teller ned til plater skal komme.
Skjønt, jeg gjør et unntak for Bob Dylan. Akkurat nå er det 7 dager til sjefens album “Together Through Life” slippes. Jeg kommer sikkert til å kjøpe den på iTunes – mens jeg venter på at Posten skal bringe meg cd-ene jeg har bestilt fra Play.com‘s lager i et eller annet emirat. Det er litt deilig å ha den ventefølelsen igjen!
Må huske Spotify.